Bugaboo Cameleon

Nå banner jeg sikkert som faen i kirka, men det får bare være! Jeg hater den. Jeg hater som pesten og enda litt mer. Hver eneste dag så forbanner jeg hele driten og drømmer om å sette fyr på den i oppkjørselen. Jeg kan faktisk ikke fatte at den vogna koster 10000 (TI TUSEN) smækkarounies ny og jeg kan heller ikke skjønne at den kan være så sinnsykt populær som den er. Altså, jeg kan skjønne at kaffe latte mammaer som kun henger på kjøpesenter syns at den vogna er elsk. Eller om du bor i at land hvor du har hørt om snø, men ikke har det opp til nakken 9 av 12 måneder i året. Men der ender altså alt som heter forståelse fra min side. 

Pluss:

+ Den ser ganske kul ut
+ Den har tonnevis med kult ekstrautstyr
+ Den er lett som en fjert
+ Bagen er stor og kan brukes veldig lenge
+ Den er super som kjøpesenter/bar asfalt vogn
+ Den tar liten plass


Minus: 

- Dyrt! Alt er dyrt. Vogna er dyr, ekstrautstyret er dyrt og alt er altfor dyrt.
- Den er helt forbanna udugelig på vinterføre! Er det bittelitt glatt ute, så sklir den hele tida. Er du så uheldig at bakken du går i heller litt, da kan du virkelig kose deg. Da sklir hele vogna sidelengs og man blir gående å dra den til rett side. Ønsker du deg betennelse i overarm og skulder? Da er dette vintervogna du bør satse på! Er det antydning til 1 cm snø på bakken så er det full bråstopp. Har du da litt sig når du kommer trillende kan du få deg en skikkelig overraskelse. Og en liten flyvetur, over hele vogna. Har du bare litt tempo så slipper du heldigvis unna med å bare få håndtaket slådd inn i mellomgulvet.
- Den vingler
-  Den er todelt. Det vil si at du må separere bag og understell for å slå den sammen. Da har du to valg, med mindre du er veldig sterk og klarer å trykke på to knapper med en hånd eller har svært bagasjerom. Enten må du legge bagen på bakken mens du slår sammen og legge inn understellet. Eller så må du legge understellet oppå bagen. I begge tilfeller blir bagen skitten. Og selvfølgelig samme prosedyre når du skal ha den ut igjen. Holde inne to knapper, vri, dytte ut framhjulene, klikke på bag osv. Herreguddaaa så jævla irriterende mye arbeid. 
 - Den er sinnsykt lav. Så all dikkedarring du skal gjøre oppi vogna fører til vond rygg etterhvert.
 - Det er nesten umulig å komme til bagasjeplassen under, med mindre du legger deg på knærne.
- Den er et helvete helvete helvete å trille med på vinteren

Men hei, on the bright side så kan du jo kjøpe deg et par ski å hive på doningen. De er jo i tillegg forholdsvis billig. Også kan du kjøpe vinterhjul. Til sammen 1000 kr ekstra, så har du kanskje en ok vintervogn.

 
(Bildet lånt fra barnevognskilt.no, litt gratisreklame fra meg som betaling)

Hadde jeg kunne velge så hadde jeg solgt vogna for lenge siden og kjøpt meg en solid, svær firehjuling fra Simo eller Emmaljunga. Ja, de er store, tunge og klumpete. Men fy faen for en kvalitet og trilleglede. Bare så synd at jeg da enten må ha et barn på taket eller dra uten vogn om vi skal noe. Nå gleder jeg meg bare til sommeren og håper på langt større trillemotivasjon da. 

 

Plastidippa fuglehus

Ja nemlig, det er ikke en spøk. Idag har jeg plastidippa et melkekartongfuglehus! Altså, hva er mer genialt her i verden enn PLASTIKK på sprayboks? Nå tåler plutselig melkekartongen å være ute i pessregn og snø, pluss at den ser dritkul ut.



Her er strøk 2 og 3, men det trenger et fjerde også før jeg er helt fornøyd. Kult, billig og så enkelt at selv mor kan gjøre det. Det beste er jo at om du plaster glass ellernoe, så er det bare å dra plasten av igjen om du skulle bli dritlei etterhvert. I love it!

Har du plastidippa noe? Fornøyd? 

Sunt usunt

Eller usunt sunt. Mitt alternative lørdagsgodt! Når sukkersuget slo seg over meg og skapet var fylt med lørdagsgodt, måtte det manes fram en hel del viljestyrke for å holde seg unna. Jeg har jo nevnt tidligere at viljestyrke finnes det veldig lite av i denne kroppen.

Resultatet ble et oppdelt eple og smelta melkesjokolade! Fytte så godt det var! Og med en total på 203 kcal så føles det mye bedre enn hele sjokoladeplata alene + litt potetgull!

Ha en fin søndag folkens!

-L-

Magemuskler!

Magemuskler ja, det er et tema som også kunne vært innafor mitt egenkomponerte ordtak. "Det som en gang var, men aldri blir igjen". Men nei! Jeg vil ha magemusklene mine tilbake og jeg trenger tips fra dere. Etter de to første svangerskapene var magemusklene såpass langt fra hverandre at det lot seg ikke fikse med trening, derfor tok jeg bukplastikk og sydde musklene sammen. Nå har de jo såklart trekt seg fra hverandre igjen etter siste svangerskap, men ikke like mye. Gi meg ditt aller beste tips for å få magemusklene tilbake der de en gang var! 



Kveldens magetrening. Eneste jeg har turt å prøve foreløpig er skrå situps. Med beina oppi sofaen. Veldig fint at mannen jobber kveld, da har jeg ingen vitner som kan le høyt og lure på hva i alle dager jeg holder på med. Tidligere når jeg har prøvd forsiktig med magetrening så har jeg fått vondt innvendig i snittet, så da har jeg avbrutt og ventet litt til. Nå ser det ut som at magen igjen er klar for litt mer intensitet!

Kjør på dere bloggeguruer, hva er oppskriften?

 

Puppene mine!

Eller skal vi kanskje heller skrive mangelen på pupper. Jeg leste en artikkel en gang hvor det sto noe sånnt som "Amming ødelegger ikke puppene". Du snakker om løgn og bedrag! Jeg skulle gjerne fått tak i idioten som har forfattet den artikkelen og sendt han noen før og etter bilder. Ja, for det må nesten være en mann som har kommet med dette vrøvlet. Eventuelt en dame som aldri har ammet. For en ting kan jeg skrive under på, puppene mine før amming er på ingen måte lik puppene etter. Det kan beskrives med følgende ordtak (som jeg har laget selv): "Det som en gang var, men aldri blir igjen". 



En gang hadde jeg nemlig pupper. Altså, det VAR noe der. Nå har jeg hud. Massevis av det faktisk. Men det er ikke det at det er kommet så veldig mye mere hud egentlig. Problemet er at det er ingen fyll igjen. Nesten som om du legger marsipanlokket på og glemmer å legge kaka under. 

Dere vet sånne ballbinger, med sklie og hele pakka? Ja, det er ikke en ball igjen i denne bingen. Det er bare en sklie i et tomt rom. Eller, det er vel mer som en halv sklie. Uten stige. 

Det kan virke som at kroppen bare bestemte seg for at pupper ikke er nødvendige mer, de har gjort sin jobb, gitt mat til 3 små barn og nå kan de forlate med god samvittighet. Jeg var på ingen måte enig i avgjørelsen, men det ble ikke tatt særlig hensyn til. Så idag har jeg googla et par timer. Hengepupper, brystløft, silikon, jattjatt. Men! Jeg syns at nesten alle får så rare brystvorter etter løft. De ser liksom skikkelig skjeløyde ut, der de peker ut til hver sin retning. Samtidig, så peker jo mine nå rett ned, og det er jo ikke særlig pent det heller. Praktisk da, med tanke på at snuppa bare kan ligge på fanget mitt å amme nå. Eller at hun kan ligge på andre siden av dobbeltsenga og forsyne seg derfra. 

Fra spøk til alvor, hva tenker du om puppeløft? Kunne du gjort det? Har du sett noen flotte resultat hvor brystvorta henger der den skal? 

-L-

5:2 Dietten

Ja, jeg har kasta meg på bølgen. Det er 14 dager til vi reiser til Gran Canaria, og det kommer ikke noe bikini på denne kroppen, for å si det slik. Jeg har egentlig aldri prøvd noe diett før, bortsett fra å si til meg selv at jeg skal spise sunt. Jeg er ikke noe god til å spise veldig sunt, så dette hørtes egentlig ut som dietten for meg om jeg først skulle prøve noe. Lavkarbo prøvde jeg i ca 2,5 time en gang, men det blir bare way much for ei dame som kun kan lage mat fra pose.

Dette er min andre fastedag og føler meg overhode ikke sulten eller utslitt. Trett er jeg alltid, så det kan jeg ikke si noe om. Egentlig burde jeg vært sponsa av lifesum, så mye som jeg skryter av de, men det er jeg da altså ikke. Slik ser uka mi ut til nå:

MANDAG



TIRSDAG



ONSDAG



TORSDAG



FREDAG



Jeg har ennå litt Kcal jeg skal putte i meg idag, jeg har bare ikke funnet ut hva enda. Fastedagene går det i kesam, frukt, bær og knekkebrød. Idag starta jeg dagen med en lang trilletur (I alt for mye vind og alt for mange minusgrader!) og da drakk jeg en Vitamin Boost på veien, 80 Kcal.  

Flere som går på 5:2 for tiden? Fornøyd? Resultater hittil?

-L-

Stikk-motsatt-perioden

Det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på av den perioden vi nå er inne i. Stikk motsatt! "Jeg skal gjøre det stikk motsatte av alt mamma vil!"

"Skal jeg ta meg en lur i vogna? NEI! Jeg har tenkt til å se på vottene mine, rive de av, spytte ut smokken og hyle så høyt jeg bare kan. Helt du begynner å bli litt rød i topplokket og tar meg inn igjen. Da har jeg planer om å hyle så høyt jeg bare kan inne, fordi jeg er så trøtt og vil sove.."

"Smøre eksemen min, sier du? Nei! Jeg skal hyle. Og om du ska smøre ryggen så skal jeg ligge på magen. Skal du smøre magen? Nei, da skal jeg ligge på ryggen!" 

"Sove lenge fordi jeg har vært våken halve natta? Tja, hva tenker du om 05.30 mamma? Lenge nok?"

"Skifte bleie? Eller spise bleie? Jeg kan gå med på spising, ikke skifting! Ligge i ro? Nei.. Har jeg bæsja? Ja.. Har jeg planer om å snu meg, sparke i bæsjbleia og lage mest mulig kaos? Ja. Om du tenker at du skal holde meg fast slik at du får vasket meg så kan jeg advare her og nå om at jeg blir å hyle. Mye.."

"IKKE HYLE SIER DU? HVA MENER DU? PAPPA SOVER? DET ER KJEDELIG Å SOVE! JEG VIL BARE HYLE OG HYLE OG HYLE SÅ HØYT JEG BARE KAN! DET ER DET SOM ER GØY!"

"Ikke grise? Er det sånn her du mener? Når jeg spytter ut grøten min og gnikker den i nesen, håret og øynene? Eller klasker det utover bordet? Eller stolen min? Hva mener du? Dette?"


"Jeg vil ikke smøres, jeg stikker!"

Ps. Om noen av naboene mine tilfeldigvis kommer innom her. Vi driver ikke med barnemishandling. Vi jobber oss gjennom stikk-motsatt-perioden, og selv om jeg har forklart henne på en pen måte at dette må ta slutt, så gjør hun det stikk motsatte..

Før og etter, sofa!

Mitt lille maleprosjekt av gammel sofa endte sånn her. Er dritfornøyd! Og det var også frøkna som fikk den i bursdagsgave.

Fargen kommer overhode ikke fram med mobilkameraet dessverre, men den er hvertfall nydelig blågrønn.

-L-

Glamourmamma..

Ja, det er så absolutt ikke meg selv jeg sikter til, for her i huset er det alt annet enn glamour for tiden. Her er det mer sånn at jeg nå nyter en varm dusj i noen minutter mer enn jeg normalt ville, fordi det er eneste plassen jeg faktisk er rein. Det lille glasskabinettet som beskytter mot den lille snørrballen som ruller rundt på badegulvet og gliser fra øre til øre. 

"Nyvasket og nyføna hår sier du? Mykeste jeg vet om!"  tenker hun nok, før hun tar et skikkelig godt tak i håret mitt og bruker det som lommetørkle. Gnikker ansiktet godt inn i det, før hun igjen ser på meg og stråler som ei sol. "Mamma er nydusja jo!!" prøver jeg meg på, men hun bare ler og prøver å stappe mest mulig hår i munnen for å sjekke ut smaken. 

Før jeg i det hele tatt rekker å vurdere å ta fram mascaraen, så uler sirena. Noen er klar for mat. NÅ! Ikke for 2 minutter siden og hvertfall ikke om 1 minutt. NÅ! Jeg kaster på meg klærne så fort jeg bare kan, mens jeg prøver å holde øyekontakt med brølapa som slettes ikke har tenkt til å hysje, selv om jeg har hysjet meg gjennom hele påkledningen. "Hyyysj, pappa sover" sier jeg, "HYYYYYYYYYYYL" får jeg tilbake. Inn på kjøkkenet, baby i stol, varmer opp vann, blander ut grøt, finner fram alt og setter meg ned. "Har du reine klær mamma? Jeg tenkte jeg skulle vise deg hva jeg har lært skjønner du.." FRØSING! Ja, nå er vi da kommet inn i den berømte frøsealderen. Spisebordet er fult av bittesmå spøtt/grøt/slevj/snørr-frøs og hver dag ses på som en ny mulighet for lengderekord. Og klærne som var reine for 5 minutter siden? De er fulle av små grøtprikker. 

Jeg er rein i ca 20 minutt, og de første 10 minuttene kun fordi jeg velger å holde meg i glassburet. Sminke meg rekker jeg ikke og klærne mine er aldri reine mer. En morgen ble jeg vekket av en baby som ville ligge helt helt inntil meg. Lukten var som en vegg og jeg kjente noe fuktig på magen. Nærmere inspeksjon viste at dette var ikke slevj eller snørr, dette var bæsj! Jeg har snørr i håret, slevj i ansiktet og grøtfrøs på klærne. Mitt ellers plettfrie hjem har forfalt til fordel for å synke ned i sofaen hver gang energibomba tar seg en lur.

Og det er jo egentlig akkurat sånn det skal være. Derfor lurer jeg på om disse superglamorøse-hotass-alltid fresh-plettfritt hus-glamourmødrene har laget barn av en helt annen oppskrift enn meg. Har de verneutstyr som de kaster på seg før de forlater dusjen? Bruker de stellefrakk hele frøseperioden slik at klærne alltid er reine? Har de laget barn som ikke inneholder kroppsvæsker av noe slag? Har de fått godkjent søknaden om flere timer i døgnet? Gir de sovemedisin til våketrollet? Har de en hemmelig fe som rydder og vasker hele tiden? Har de vært i hollywood og fått den nye vitamingreia intravenøst? 

Jeg innser hvertfall at neste gang jeg er rein i mer enn 20 minutter må bli når frøkna begynner på barneskolen. Og noe glamourmamma blir jeg aldri! Og oppskriften jeg har brukt var tydeligvis mer enn perfekt med tanke på resultatet.


"No worries mamma, I got this shit! Vi kan være skitne sammen"

Rating av fis

Ja, det er saklig dere. Og nei, jeg har ikke skrevet feil i oversikten. Dette kommer fra mannen min. For jeg er nemlig ei sånn jente som aldri fiser. Ikke bæsjer jeg heller! Kun hjemme på mitt eget do. Er det skikkelig nødent når jeg er på jobb, så finner jeg et øde toalett en helt annen plass på sykehuset. Men da skal det være såpass kristisk at jeg får gåsehud på resten av kroppen. 


(Bilde stjelt fra google)

Men tilbake til poenget. Mannen min har prøvd å få meg til å fise foran han mer enn en gang. Det har jo såklart skjedd et par uhell oppigjennom årene, og det har ikke fått passere i stillhet (meget bokstavelig talt). Så da fant han ut at han kanskje kunne lokke meg med et ratingsystem. En rating på lyd og en på lukt. Var dette en god ide liksom? Er det slik at en ikke-fise-jente ønsker at mannen skal beskrive og sette terningskast på hvor ille lukt man klarer å produsere? I tillegg er jo mannen min helt rå på å gjenskape lyder, så om det har vært et par stykker som har sluppet gjennom gjerdet, så lager han samme lyden et par ganger før han setter terningskast og beskriver det hele. 

Funka det? Ja, det gjorde det. For hvem syns ikke at promp er gøy? SPESIELT med terningkast og inngående beskrivelser. "Denne var ille, det var nesten som å tygge seg gjennom en vegg.. Herregud da, hva er det du har spist egentlig?" "Woooow, der revna sofaen! Er du sikker på at det ikke gikk galt?" "Var DET en fis?? Det hørtes mer ut som den lyden som kommer om man prøver å blåse skikkelig skikkelig forsiktig i en fløyte.." "Du slår ALLE jeg kjenner når det kommer til lukt, dette er direkte imponerende.."



Og nettopp fordi promp er dritgøy, så leser jeg denne boka for barna nå om dagen. Jeg ler så tårene triller og får ofte beskjed om at jeg må lese på nytt. Fra FØR der jeg begynte å le. For ingen har skjønt noe. Dette er dagens lesetips fra meg. Og i tillegg dagens tips om du bor sammen med noen som er en anelse lilla i ansiktet av anstrengelsen det er å holde igjen en fis eller ti. 

(Og helt på tampen en eksta beklagelse til Jeanett, min mest trofaste leser, for at jeg er en dårlig blogger for tiden)

-L-

Oppussing av barnerom

Hei bloggen, og beklager. Det er dette livet igjen, som kommer litt i veien her. De siste dagene har jeg vært så trøtt at jeg har vurdert å legge med sammen med Adelina kl 19. Skulle ikke vært lovlig egentlig. Nå begynner det jo å bli lyst og alt! Men dette innlegget skulle jo handle om noe helt annet, for jeg har pussa opp barnerommene her i huset! Fikk ikke tatt noe særlig med før-bilder, for det glemte jeg egentlig litt av.. 

Matilda rom er ikke helt ferdig, hun skal få en sofa i bursdagsgave hos oss, som skal stå under hyllene. Den hylla som står på gulvet skal henges inntil sofaen som kombinert kopp og bokholder. Det er heller ikke så enkelt å ta bilder av hennes rom fordi hun har 3 store glasslamper hengende midt i rommet. 

Før:



Etter:

Amalies rom, her har jeg ingen førbilder. De små skapdørene er malt med tavlemaling så hun kan tegne med kritt på de. Senga hennes malte jeg i sommer, den var opprinnelig blå.

Theos rom! Rundingene har jeg malt med tavlemaling. Det var pirk, aldri igjen! På magnettavla hans har jeg klistra masse klistremerker fra ei Cars-aktivitetsbok han hadde. Samme med penneholderen, det er malingsspannet som jeg bare har malt helt og klistra på.

Før:

Etter:

-L-

Rompa mi!

Jupp, dette er faktisk et innlegg om rompa mi. Her har vi nemlig en kroppsdel som virkelig har forfalt det siste året. Tidligere var jeg egentlig ganske fornøyd med den delen, men jeg kan ikke si det samme nå. Rompa minner mer om en låvedør som holder på å ramle av hengslene. Her er gamlerompa. En god anelse mindre og fastere. Selv om det kanskje ikke sees så godt, men jeg hadde liksom ikke så mange rompebilder.



Mannen min er en ass-man! Jeg liker egentlig også rompe ganske godt. Da er det jo typisk at hannes er fast og fin som faen, mens min klasker i leggene mine om jeg går for fort. Ikke det, jeg er jo fornøyd med at hans er lekker, men det er urettferdig og jeg vil ha tilbake mi! Er ikke veldig lenge siden jeg fortalte han at jeg hadde blitt med på en sånn 30 days squat-challenge. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for jeg var døden nær på dag 2. All fysisk aktivitet ble lagt på hylla, og da mener jeg slike vanlige ting som å gå på do eller bade babyen. Pain.. Rett og slett pain! Han lo litt av meg og var passelig tøff i kjeften så jeg ba han om å prøve da. Når han bikka 70 squats, mens han fiksa håret, og ikke viste et eneste tegn til ubehag, så skjønte jeg at slaget var tapt. Sånn er det å være tidligerefotballspillerfruen. 

Men, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal gjennomføre denne dritten. Ingenting er vel bedre for rompe og lår enn squats, så da får man bare bite i det sure eplet. Nå er det offentlig, da må det gjøres! Noen flere som er med? Her er dagens rompe"form". 8 Februar kommer nytt rompebilde!



Peace out, lykke til, ikke skyld på meg når dere må på do! 

-L-

Den følelsen!

Jeg skriver veldig ofte på facebook om "DEN følelsen!". Idag tenkte jeg at jeg skulle dele en liten følelse her. 

Den følelsen når du kler av deg hos gynekologen, og i det du tar av sokken du har trødd buksa oppi, så kommer du på at du lot barna lakke tåneglene dine dagen før.. 

Et meget vakkert resultat må jeg si. Jeg klarte ikke la være å le og fortalte at barna hadde fått lakke tåneglene mine og at jeg hadde glemt det. "Dæm hadde d sikkert kjempegøy da, ja, se der, flott resultat!" Heldigvis er jeg blitt så gammel at det ikke lenger er døøødsflaut å være hos gynekologen. Men likevel så gjør man jo sin flid når man skal dit. Barberer legger og andre plasser som må barberes, tar en ekstra vaskerunde før man går ut døra osv. Da passer det flott med nylakka tånegler.

Sendte forøvrig også melding til mannen mens jeg var på venterommet. "Her ser du forskjellen på offentlig gyn og privat gyn!" På det venterommet var det fin musikk, bare meg i kø, levende lys, god lukt og vakker kunst på veggene. På sykehuset er du nr 210 i køen, det er mye støy, man puster med munnen for å slippe å lukte og det eneste lyset som finnes er industrirørene i taket. 

Hun hadde forøvrig bare dårlige nyheter og måtte henvise meg til hastehjelp på sykehuset, så snart sitter man da igjen på det tragiske venterommet på UNN. Da skal jeg hvertfall ikke lakke noe på forhånd.

Kostholdstips! Ellerno..

Jeg har lasta ned den mest geniale appen i hele verden (I min verden altså). Så reklame om den på facebook og tenkte "Jaja, kan jo sjekke ut hva det er.." Jeg er forelska, er jeg! 

Det er jo ingen hemmelighet at de skarve 3 kiloene jeg tok av meg før jul, kom sigende (i enorm fart) tilbake i løpet av jula. Det er dog helt min egen feil, da jeg har spist ALT jeg har kommet over. Selv om jeg, svært overbevisende, ropte til gubben her om dagen "Kæm i faen e d som har krympa buksa mi i løpet av jula?!". Jeg prøvde å se skikkelig overrasket ut, og han knakk sammen i latter. Thanks kjære forresten. Men tilbake til appen som har gjort dagen min. LIFESUM heter den. 

Jeg er egentlig en lating, spesielt når det kommer til mat. Jeg har drevet masse med kaloritelling på jobb, veid alt av mat osv. Det er ikke spesielt gøy og ikke noe jeg orker å drive med hjemme. Men denne appen gir deg det nøyaktige kcal-innholdet i hver minste ting du spiser. Sånn som melkesjokoladen og gummigodteriet jeg hadde til lørdagsgodt. Da fortalte den meg nøyaktig hvor mange kcal det var i 6 biter melkesjokolade og en halv pose gummigodt fra rimi. Ergo, du trenger ikke veie en dritt! I tillegg så trenger du ikke skrive inn noe heller, du scanner bare strekkoden på varen og vips, så får du opp all denne infoen! Herlig genialt når man prøver å gå ned i vekt. Når man starter opp så legger man inn vekt, høyde og hvilke mål man har. Så regner den ut hvor mange kcal du trenger per dag for å nå målet ditt. Og det beste av alt er at det er gratis! Eller, du kan oppgradere da, og få enda mer ut av appen, men det har jeg ingen planer om for den funker genialt til det jeg trenger akkurat nå. Anbefales! 

Frokosten min: 

Middagen min:

Lørdagsgodt pluss kveldsmat, la begge under "tidlig snack".

Dagens total, som jeg ser skulle inneholdt mindre fett og mer protein

Fe.NO.MENALT!

Ps. Overhode ikke et sponset innlegg, bare et jævlig godt tips!

-L-

 

"Fattigdommen kan ingen skjule"

Det brukte bestemoren min alltid å si til meg når jeg var liten. Gjerne når jeg hadde fått hull i en sokk eller hele kneet plutselig kom ut av strømpebuksa. Men det er ikke sant. Problemet er vel heller at fattigdommen er alt for enkel å skjule, og nesten umulig å snakke om. Vi er fattige. Det er ikke mange som vet det, og vi snakker nesten aldri om det. Selv om vi vet at vi ikke er alene, at mange andre også har det slik. Likevel så letter vi nesten aldri på sløret. 

Det har ikke alltid vært sånn. Vi var en gang kjøpesterke, ajour med regningene, vi spiste godt og vi hadde få bekymringer. Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske vi kranglet mer. At livet vårt ikke var så fylt med store problemer, sånn at vi kunne krangle over bagateller slik som andre par gjør. Det er ikke energi til å krangle mer. Jeg er ofte sint, sint fordi jeg føler at jeg bærer børen alene. Men jeg gjør ikke det. Han bærer børen med å lukke seg inne, jeg bærer det ved å snakke det ihjel. Vi vet at vi har hverandre og at kjærligheten er der, men den kveles. Sakte, men sikkert. Man sklir fra hverandre, enten man vil eller ikke. 

"Hadde dere en fin nyttårsfeiring?" Ja, sier jeg. Sannheten er at for oss var nyttårsaften som enhver annen dag. Bare mye sårere. Når alle andre la ut bilder av kalkuner, kaker og pent dekkede bord, spiste vi frossenmiddag fra findus. Men vi spiste hvertfall, og det er slettes ikke hver dag vi gjør det. Jula var en kamp. Men vi klarte det! For penger vi fikk i julegave så fikk vi kjøpt både julemiddag og dessert til barna. Vi fikk til og med kjøpt de gaver fra oss. En selvfølgelighet for andre, en enorm lettelse for oss. 

I Mai ble mannen fri for jobb. Vi var ikke spesielt bekymret. Vi hadde en god økonomi, vi hadde nettopp kjøpt hus og solgt leiligheten vår. Vi hadde regnet på det, flere ganger. Økonomien vår kom til å være bedre enn noensinne. To gode inntekter pluss leieinntekt ville føre til at vi fikk større handlefrihet enn vi hadde hatt tidligere. Selv om jeg hadde mye mindre lønn enn vanlig fordi jeg var sykemeldt og snart gikk ut i permisjon, så var det ikke et stort problem. En ny jobb var jo rett rundt hjørnet. Men slik var det ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange søknader vi har sendt. 

Når alt i hverdagen er en kamp, så kommer det til et punkt hvor man bare gir opp. Man kjenner en frykt inni seg konstant. Noe så hverdagslig som å gå i postkassa forandres plutselig til noe av det vanskeligste man må gjøre. Regningene sorteres etter hva som er mest kritisk, og det er sjeldent man kan betale mer enn to per mnd. Kroppen er i spenn hele tiden, søvnen er urolig. Det er vondt, fysisk vondt, overalt. Hodet stresser, det skrur seg aldri av mer. Selv om man prøver å skåne barna, så skjønner de. 

Det finnes ikke ord som kan beskrive den smerten man føler i hjertet når man skjønner at barnet sitt fryser på fingerene, men ikke sier noe fordi hun vet at vi ikke kan kjøpe nye votter. Eller når de gråter under kveldsmaten fordi de spiser jordbærsyltetøy fra rema1000 for sjette dag på rad. Eller når det er turnoppvisning og vi ikke kan se henne turne fordi vi ikke har råd til å betale 250 kroner i inngang. Lite kan beskrive det stresset man føler når det skal være juleavslutning på skolen og hvert barn må ha med seg noe. Når man må kjenne på følelsen av at vi faktisk må skrape sammen penger til 20 papptallerkner og en liten pose godteri. 

Jeg blir ikke lenger stresset når vi blir fri for dopapir eller sjampo fire dager før lønning. Det var forferdelig i begynnelsen, nå er det mer en selvfølge. Vi kjøper den billigste sjampoen, og jeg prøver å bare vaske håret om vi skal noe spesielt. Egentlig like greit, for sjampoen gir meg så tørr hodebunn at jeg klør meg sår. På høyre skulder har jeg også sår. Jeg har bare en BH og den ene plastdingsen knakk for noen dager siden. Kantene gnager seg inn i huden min. Det er et under at ikke hele Bhen har gått i oppløsning med tanke på at jeg må vaske den flere ganger i uka. For ammeinnlegg er en luksus jeg ikke kan unne meg. Lykke for oss er den første handleturen etter lønning. Da har vi alt vi trenger. Vi har til og med frukt og yoghurt. Og kjøttpålegg og ost. Vi kan kjøpe lørdagsgodt til barna istenfor å lyge om stengte butikker mens man pisker i hop noe gammel gele man hadde i skapet. Vi kan spise taco istedenfor nudler og vi føler oss som verdens heldigste. 

Men vi har alltid hatt håpet. Det berømte lyset i enden. Men lyset blir bare svakere og svakere, håpet svinner. Selv om mannen endelig fikk seg en jobb og fikk sin første lønning på flere måneder i desember, så er troen på at "alt ordner seg" ikke lenger tilstede. Postkassa føles som en trussel. Fremmede nummer som ringer øker pulsen og gjør det vanskelig å trekke pusten. Livet er bare en skygge av hva det en gang var. Latteren har stilnet og det blir færre smil for hver dag. Kroppen vil bare sove, men hjernen skrur seg ikke av. 

"Fattigdommen kan ingen skjule", likevel er det få som vet..

Sorry!

Dere trofaste lesere som har vært innom her flere ganger de siste ukene, sorry! Livet og julen har kommet kraftig i veien for bloggingen de siste ukene, men nå har jeg tenkt til å skjerpe meg igjen. Kan jo gi dere en kjapp oppdatering på ukene som har vært hvertfall. 

Adelina ble døpt. En hektisk, men koselig dag. Vi er ikke kristne, vi døper i kirka av tradisjon. Denne gangen valgte vi å gjøre det enkelt og døpe i den kirka som var nærmest oss. Kan vel skrive under på at denne kirka driver med seriøs bissniss. Gudstjenesten og dåpen varte i 1 time og 40 minutt. Vi har meget flinke og tålmodige barn som klarte seg rimelig greit gjennom hele greia. Og vi lærte at vi heller skal fortsette med stamkirka vår heretter..

Slankingen har jeg lagt på hylla i jula. Det kommer jeg nok til å angre bittert på i januar, men det får bare være. Det er liksom ikke helt jul om man ikke er så mett at man ruller rundt fra 23 desember til 1 januar. Det eksisterer kun noen få bilder av meg fra desember (grunnet ekstremt matgilde med påfølgende lite sexy vektoppgang), og det er disse meget vellykka mamma og baby selfiesene. 

Julaften har jeg svært få bilder av, Hvorfor? Fordi jeg glemte å ta bilder. Har noen bilder av Adelina i julekjolen på kameraet, men ellers eksisterer det ikke et eneste bilde av de andre ungene, gubben, pakkene, maten eller noe annet. Jeg skylder på ammetåka og lover sterkere tilbakekomst i 2014!

Første juledag var vi på den faste julemiddagen hos tanta og onkelen min. Derfra har jeg foreviget et bilde, Adelina i nylua! Tatt i garasjen, hjemme, etter middagen. 

2 juledag dro vi med hele ungeflokken på kino for å se Frost! Det var stor suksess. Adelina kosa seg også, og det ble god trim på mor som måtte manipulere litt med hopping og tøying for å holde tålmodigheten oppe. 

3 juledag dro alle de store barna til sine andre foreldre, hvor de skal feire nyttår. Det var egentlig ganske deilig den første dagen, da sukkernivået har vært skyhøyt hele jula og jeg tidvis har ønsket juleåpen barnehage og SFO. Men nå er det egentlig bare ganske stille og kjedelig her. Selv om jeg driver med maleprosjekt på rommene deres, så jeg har litt å henge fingrene i. Ungene fikk hvert sitt malingsspann i julegave, men jeg gjemte de bort for å overraske de skikkelig når de kommer hjem igjen. Første rom ut er Theo sitt, der ble jeg ferdig med begge strøk igår og gleder meg bare til å møblere og henge opp litt ting når malinga er helt helt tørr. Resultatet ble dritstilig!

Kommer bilder av de andre rommene etterhver som jeg blir ferdig! Godt nyttår om vi ikke blogges igjen før i januar. 

-L-

 

 

Produktanbefaling, Max Factor VS. Maybelline

Jeg hoppa over dag 12, enkelt og greit fordi jeg hater kroppen min og ikke har planer om å utbrodere det noe mer. Og to innlegg på rad med bare en setning, er ikke like gøy. Bare artig første gang. Men denne dagen kan jeg ta. Jeg er ikke egentlig en produkt-person. Jeg bruker for eksempel bare mascara på sminkefronten. Og ingenting annet ekstraordinært av hverken såper eller kremer. Men, jeg kjøpte meg en ny mascara her for ikke så lenge siden, og jeg HATER den, så det kan jeg godt skrive et innlegg om. Men siden dette var en produktanbefaling, så skal jeg anbefale mine gamle mascaraer. 

False lash effect? Mer som NO lash effect. Etter tre strøk ser det fortsatt bare ut som om jeg har brukt litt eyeliner. 

DISSE derimot, de holder litt mer av hva de lover:



Greit nok med prisen da, fant mascaraen fra Maybelline til 119 kr hos blivakker og Max Factor sin for 118 hos Vita. Jeg betaler gladelig 1 kr mer for et produkt som faktisk funker!

Ps, dette innlegget er sponset av arbeidsgiveren min. Evnt NAV, da jeg har mammapermisjon akkurat nå. Ergo det var penger rett i dass. 

-L-

Challenge dag 11, veska di

Jeg har ikke veske..

Så sinnsykt trøtt..

Jeg er så sinnsykt trøtt for tida. Skjønner ikke hva som er greia. Om det er mørketida som har innhenta meg eller om hjernen bare skriker litt etter mer enn 3-4 timer sammenhengende søvn. Adelina sover jo fra kl 19 til kl 10 ca, så det er jo ikke det at jeg ikke får nok timer til sammen. Kunne sikkert vært flinkere til å legge meg tidligere også. Mye mulig at det rett og slett bare er slutt på disse mamma-hormonene. De som får deg til å gå rundt på 2 timer søvn som om det ikke var noe problem, og fortsatt ta deg av baby, hus og hjem. Selv om vi har fått gjort litt juleting så er jeg liksom så langt langt fra mål. Hverken kjøpt eller pakka inn julegaver (og jeg har MANGE som skal kjøpes). Adelina døpes neste helg og jeg har ikke kjøpt inn pynt, laga bordkort eller noe. Føler meg nesten litt apatisk for tiden, bare sitter i sofaen og glipper med øynene. 

To-do-lista og HASTER-lista begynner å bli uendelig lange begge to, men neida, her sitter jeg. Gjør ingenting fornuftig. Jeg burde ha dusja for sånn 3 timer siden, men nå når Adelina sover så sitter jeg her. Om en times tid skal jeg kjøre ut å hente jentene. Jeg vet det kommer til å bli stress og knapt med tid. Noe jeg hater! Men hva jeg gjør med det? Ikke en drit.. Håper noe eller noen kan vekke meg fra komaen snart. Jeg kan jo selvfølgelig skylde på at jeg ennå har veldig veldig lave jernlagre etter fødselen, men det har jeg jo hatt hele tida, og jeg hadde ganske mye mer energi i forrige måned liksom. 

I natt har jeg sendt melding til mannen min på facebook. Jeg har overhode ingen minne om at dette har skjedd og mannen begynner vel smått å mistenke meg for smugdrikking mens han er på jobb. 

Send styke, søvn, energi og motivasjon! Det trengs virkelig..

-L-

Bilder av meg som liten!

Dag, ehm.. 10? Tror jeg.. Av challengen! Bilder av deg selv som liten. Her kan jeg faktisk bidra, da jeg fant et gammelt album for ikke veldig lenge siden. 

Meg og bestefaren min

Meg med mamma, bestemor og en onkel 

Elsker hårsveisene! 

-L-

Julegaveønskelista mi!

Etter noen sløve dager hvor jeg har hoppa over den derre 15 days challenge, er jeg nå tilbake i gamet. De som er hoppa over er hoppa over me vilje, så de kommer aldri.. 

Problemet når det kommer til julegaveønsker, er at jeg sjeldent har noen. I år er vel egentlig første året jeg har hatt noen ønsker på lista. Var også skikkelig lur her for noen mnd siden og oppretten en gruppe på facebook hvor jeg skrev våre ønsker og la til venner og familie som vi skal kjøpe til. Gubben måtte også komme med noen ønsker da, og hans liste ser sånn ut:

- avløp i garasjen
- isolasjon (til garasjen)
- Black Box (bilpleieprodukt) 
- skum/vannkanon 
- Jackson RR5 Ivory/Gold
- flatskjerm (alt som e større enn 60 tomma

K, thanks.

Barnas liste ser sånn ut:

Matilda: Klær str 134, pyntepute til rommet, 
Adelina: Klær str 74, babyleka, gåvogn, 
Amalie: Klær str 122,
Theo: Klær str 116, 
Ungan generelt: Disneyfilma, spill, bøker, julepynt, turutstyr (sitteunderlag, pølsepinna, fiskestenger me hello kitty og cars (billigstenger) osv), hobbyting,

Og min liste, den ser sånn her ut:

Fiskarskniver


Nye dørhåndtak til alle dørene i huset


Brødformer


Vedholder i glass

Julepynt

Fyfaen jeg er kjedelig, og jeg tror jeg må begynne å tenke litt mer på meg selv i blandt. Kanskje til neste år.. :P

-L-

Er det helt feil?

Er det helt feil? Sånn virkelig helt galskap? Og ønske seg et til barn..? I følge mannen er det det, men jeg vet ikke jeg. Vi hadde (atter) en samtale om det her om dagen. Om glemme-hormoner og sånne ting, som får oss mødre til å fullstendig utslette alle negative minner om svangerskap og fødsel ca 10 minutter etter første møte med den vakre, lille skapningen. "Jeg tror du trenger litt sånne hormoner" sier jeg.. "Jeg tror du trenger å få fjerna litt hormoner!" svarer han. "Men altså, hun var jo verdt det...." prøver jeg meg med.. Så ler han, skikkelig godt også, og sier; "Det er som om to mennesker nettopp har kommet seg helskinna hjem fra et krigsherja land, og den ene plutselig insisterer på å reise tilbake".

Og jeg, jeg skjønner nesten ikke engang hva han mener. "Du glemmer ikke bare at kjæresten din er dødssyk i flere måneder, spyr, sover, spyr, sover.. Er så utmatta at hun knapt klarer å holde seg oppreist." Huh, tenker jeg. Var det SÅ ille da? Det kan jeg ikke huske. Jeg husker jo at jeg var litt kvalm og sånn da, men ikke at det var så ille.

Er det lov å håpe at han skal glemme det han og? 

Jeg tviler egentlig for at det kommer til å skje, og jeg skjønner jo hvorfor vi damer er konstruert sånn som vi er. Ingen med vettet i behold går igjennom svangerskap og fødsel og tenker at ja, dette skal jeg gjøre mange ganger til. Hadde det ikke vært for de hormonene som pøses over oss så hadde nok de aller fleste vært enebarn. 

Hun var jo virkelig verdt det da ♥




Månedens face-insta-blogg-update!

Her kommer høydepunktene fra facebook og intagram, tidsrommet 1 november til 1 desember.

Adelina begynte med str 68 i klær

Jeg broderte ferdig Theo sin julekalender

Adelina fylte 3 mnd

Kjæresten min trengte å bli mint på hva han betyr for oss

"Aleksander ♥ Tusen takk for at du kjøre bilen inn i garasjen hver gang æ har brukt den, fordi du vet at æ hate d.. Takk for at du står opp me alle ungan hver eneste dag å kjøre dæm i bhg og på skolen.. Takk for at du spørr mæ hele tida om d e nåkka æ vil ha, å uannz ka d e, så lage du mæ d.. Takk for at du sir til mæ hver dag at du syns at æ e nydelig, selv om du vet at æ ikkje trur på d.. Takk for at du får mæ til å flire (selv om æ hate å bli kila!).. Takk for at du gjør lekse me ho Matilda, lure ho Amalie, rase me han Theo og dulle me ho Adelina, du e en fantastisk pappa og stefar! Takk for at du spørr mæ om d går bra, og ser at æ lyg om d ikkje gjør d.. Takk for at du lyse opp som et ledlys når æ spørr om æ kan dra ut en kveld, fordi du unne mæ å være ute.. Takk for at du ikkje gir mæ opp når vi har spilt samme brettet på bubblebobble 300 gang å tape hver gang pga mæ.. Takk for at du e tålmodig når æ blir irritert for at æ plages.. Takk for at du sir "Ja, d kan vi gjøre" når æ vil male nåkka eller pusse opp eller ommøblere eller forandre nåkka.. Takk for at du lage middag til oss hver dag.. Takk for at du spørr mæ om æ vil at du ska ta ho Adelina så æ får slappe av litt.. Takk for alle di hundre tingan du gjør for mæ, takk for at du e du og for at du elske mæ.. Æ kunne ikkje hadd en bedre kjæreste, samboer og bestevenn:)"

Amalie fikk spysyka..

"Kordan finne ut at d e hull i søppelbøtta på artigst mulig måte? Bruk den som spybøtte.. Takk... Hjertelig takk.."

Tvslaven syns egentlig det er helt greit med spysyke og hjemmedager


Jeg begynte å blogge og ble rikskjendis i samme slengen

Jeg nyser med munnen åpen i munnen så tyggisen flyr ut. Den tyggisen har ennå ikke kommet til rette.

"Den følelsen når du kjenne at du må akutt nyse, men ska prøve å bevare snusen å ikkje kan knipe igjen munnen.. Kjære, d ligg en tyggis en eller Anna plass i bilen...."

Det er storm.. Og jeg er lat..

"D e jo en kjensgjerning at æ ofte (stort sett hver gang) kjøre bilen helt fette tom for drivstoff.. Som regel skyldes d latskap (jada, æ kan innrømme d), men av og til glemme æ d rett og slett av.. Idag derimot, tørr æ faen ikkje å gå ut av bilen! Æ seilte opp til pumpen me flyplassen, å ombestemte mæ.. Så kjære, æ beklager, du hadde rett og æ tok feil.. Æ sku ha fylt igår som du sa.. D her kommer du til å oppleve resten av ditt liv, for æ trur ikkje d kommer noen umiddelbar løsning på problemet.. Æ elske dæ, æ kan lage middagen idag.. Ps, vi har ca 10 km igjen å kjøre.."

Mannen jobber mye, men jeg har selskap likevel


Jeg blir skjemt bort


Lille vakre gror


Og elsker  at storesøster er hjemme


Jeg finner et lik bak dimmebrytern


Matilda mister litt finger og Amalie mister sin tredje tann


Amalie tegner meg, mannen og seg selv


Månedens blinkskudd




Adelina er søt


Jeg avslutter november med å grine foran 2-300 foreldre på åpen dag:

"Ferdig med åpen dag på skolen  Ny lærdom av året e at æ ikkje lenger bare tar til tåran når ungan mine syng, men åsså når alle de andre syng! Æ kunne skyldt på hormona, men æ må nok snart bare innse at æ blei myk som smør for 8 år siden å d e null bedring i sikte.. "

Nå ønskes desember med åpne armer og ønsket om julefred :D

Når en pepperkakebaker..

Idag har vi pynta pepperkakehus og bakt pepperkaker. Det er skikkelig idyll, når man er alene med 3 barn og en baby. Nei, det er det ikke. Det er såvidt puls igjen her jeg ligger på sofaen og synes synd i meg selv. Det var hyggelig da og barna kosa seg masse! Men herrefred så stressende.. Her kommer et lite bilderas fra dagen vårs:

Royal Icing in the making. Tips, ikke visp for hånd, det er tungt som faen!

Nu kør vi!

Stakkar babyen. Fikk en skje me grøt, så måtte hun vente litt, så en ny skje, så vente litt. Ble masse gris! Men hun var blid og fornøyd hun og.

FERDIIIG!

Så var det baking som sto for tur:

Gjett hvor jeg tørka... 

Mannen sto opp og bare "Jeg må ta bilder av dette..." Vel, ryddingen ble ikke prioritert underveis.. Det er heldigvis fiksa nå!

Nå er det sofa og seigdamer på a' mor resten av kvelden! 

-L-

Byen min!

Så var det duket for dag 6 av challengen. Dag 5 hoppet jeg galant over da jeg ikke er noe bra på bilder for tiden. Dagens innlegg skrives fra do faktisk. Jeg sitter her og henger mens jeg venter på at ansiktsmaska skal tørke. Sist jeg hadde ansiktsmaske må være godt over 1 år siden, og hver gang jeg gjør det på nytt så husker jeg hvorfor jeg aldri gjør det!

Men nok om meg, nå skal dere få høre litt om TROMSØ! 5 ting jeg liker og 5 ting jeg ikke liker.

Likes:
1. Folkene som bor her! Vi er liksom samme ulla hele gjengen.
2. Jekta! Aldri mer at jeg må fryse eller bli våt når jeg skal handle.
3. Nobina. Alle hater nobina, da liker jeg nobina. Respekt til alle sjåførene som faktisk gidder..
4. Naturen. Det er sinnsykt vakkert her! Uten tvil.
5. Mannen min bor her..

Liker ikke:
1. Været.. Liker aldri været! Enten er det for kaldt, eller så er det for vått, eller så er det for glatt..
2. Vi har ikke IKEA! Det sies at den skal komme, men det er for lenge til.
3. Boligprisene. Insane!
4. Jeg kommer ikke på mer nå, og jeg må få fjerna den maska før jeg blir gal. Mannen kom nettopp hjem og jeg kunne ikke smile engang fordi ansiktet mitt er som stein! Jaja, et år til neste gang. Nå er det klinetid på sofaen mens vi ser californication!

-L-

Anoreksi viser viljestyrke

Når fotballfruen viser fram kroppen sin kommer alle de hatske kvinnfolka fram. Side opp og side ned i avisene. Blogger fylles til randen med hatsmeldinger. Behovet for å legge ut bilder og få aksept for den litt store, slappe babymagen presser seg fram. Alle skal være med på hatsparty og den ene skal overgå den andre med ytringer, bilder og sinnabrøl. Men ingen er misunnelige, ingen kunne tenkt seg en annen kropp enn de har, alle vil bare ha fram sitt budskap og sitt syn. 

Når noen er rasistiske, da settes hele norge i fyr! Det blogges, det twitres, det rases og brøles. Alle nekter, ingen er rasistiske og alle er det. Personlige opplevelser brettes ut som trekkspill og alle skal ha en bit av nå-er-det-rasisme-saken-som-gjelder-kaka. 

Når moteklær er månedens store topic, ja, da er alle engasjerte! Meningene hagler, sylskarpe ord slenges rundt som sprettballer. Det er ingen som stopper opp litt og tenker seg om. Meningene skal opp og fram! Jeg har den siste tiden lært ord og kallenavn som jeg aldri kunne kommet på selv, og jeg har veldig god fantasi egentlig. Nettvett er det også mange som hyler ut meningene sine om, i samme setning som de slenger fra seg ord som ville fått oldemor til å snu seg i grava. Men det er kanskje bare vett når du føler at du er den som har rett og derfor kan si hva du vil? Jeg har nemlig hørt at dobbeltmoral er dobbelt så bra som annen moral. 

Internett, et verktøy. En stor plass hvor du kan finne all verdens oppbakking på at nettopp din mening er den som er den riktige. Internett er nesten litt som fotballsupportere. Du setter rivalene opp mot hverandre og alle har rett, bare på motsatt side. Hvem som faktisk er best spiller ingen rolle, for du har bestemt at det er ditt lag som gjelder og da gjør det det. I tillegg har du tusenvis av mennesker som helt enige med deg, så da vet du hvertfall at du har rett. Sånn er internett også. Det spiller ingen rolle hvem som har rett og hvem som har feil, for det finnes alltid noen der ute med samme mening som deg. 

Jeg oppdrar barn i et land hvor innflytelsesrike medier tillater seg og bruke overskrifter som får kaffen til å sette seg fast i halsen og hvor 20 år gamle bloggere får mer mediedekning enn barnedrap. Hvorfor? Fordi det er tydeligvis sånn vi ønsker å ha det. Media tilpasser seg oss, hva vi ønsker å lese om. Vi elsker å bli sjokkert, provosert og irritert. I samme setning som vi ønsker oss andre idealer, vil beskytte barna våre mot dagens kroppspress og tilsynelatende engasjerer oss som aldri før i kampen mot mobbing. Men voksne mobber aldri, de sier bare meningen sin. Og alle har rett til å ha sin mening og i norge har vi lov til å ytre den som det passer oss. 

Kroppsideal har vært med oss siden tidenes morgen. Det ikke veldig mange år siden det var en skam og være tynn, det var et tegn på fattigdom og sult. De vakre, vellykkede damene, de var store. Såpass store at de idag ville fått tilbud om slankeoperasjon på statens regning. Så var det de årene at former var in og alle de tynne ikke var noe særlig å se på. Etter det fikk vi Top Model i hus og det nye idealet var å være syltynn modell. Nå er skinny egentlig litt ut igjen, og det er fit som gjelder. Muskler og kropp som er i toppform. Det er alltid noen som ikke passer inn. På samme måte som noen sikkert er glade for at de endelig passer inn i idealfirkanten som samfunnet har formet. 

Men problemet er kanskje ikke selve idealet. Problemet er heller at fokuset på de som ikke passer inn, er enormt. Media elsker å fråtse i alle de som ikke passer inn. De fyrer oppunder, bruker alle sine verktøy for å minne oss på alle stakkarsene der ute. De elsker at vi hater kroppene våre. Handelsstanden lever av sånne som oss, de som faller utenfor dagens svar på det perfekte. Som bruker tusenvis av kroner på slankepiller, trimsykler og 3 kilos vekter fra Clas. De som passer idealet hater ikke oss. Vi hater oss selv, og vi hater dem. 

Det som gjør meg trist er ikke at fotballfruen er veltrent, eller at noen bare bruker merkeklær på barna. Jeg blir trist av hvordan media bruker det mot oss og gjør alt de kan for å provosere oss. At de vrir om fotballfruens mage til en åpen hatskonferanse for alle de som ikke er veltrente. At de i beste slanketida lar profilerte programledere komme med uttalelser som at anoreksi bare viser viljestyrke. "- Noen mener at skjønnhet kommer innenifra, men det er bare en slogan som tjukke mennesker har skapt. Skjønnhet er markerte kneskåler og utstående ribbein." 

Om 5 år kan datteren min lese dette. Om 5 år vil hun få vite at hun aldri kommer til å bli perfekt, selv om jeg har fortalt henne hele livet at hun er det. Om 5 år vil media fortelle henne at det er henne det er noe galt med. Hvorfor? Fordi vi aldri slutter å la media styre oppfatningen vår, vi slutter ikke å la oss provosere av andres meninger og vi ødelegger våre egne idealer mens vi venter på at det en gang skal tilpasse seg oss. Vi faller utfor fordi vi tillater oss det, samtidig som vi er sinte for at idealene når barna våre. Men aldri at vi stopper opp og tenker at det er vi som har skapt det. Vi skaper det med at vi hiver oss med på hatsbølgen hver gang vi blir påmint at vi, barna våre og alle vi kjenner, aldri vil nå helt opp. Helt opp dit som tydeligvis ingen faktisk vil være. For det er jo ingen som er misunnelige, eller misfornøyde. Vi må bare få sagt meningen vår.




Julehus, jul i hus, julihus!

Føler egentlig at den overskrifta passet ganske fint. Vi kjøpte huset i juli, jeg har fått inn jula og nå er dette et julehus! Jeg elsker jul. Når jeg igår fant ut at julepynten var borte, ja, da rant begeret over. Har dere sett effekten av cola og mentos? Den effekten kan beskrive gårdagen for meg. Når jeg lå sammenkrølla i senga og hulka som en 3 åring som ikke får godteri til kveldsmat, så tenkte jeg to ting. Enten er jeg gravid igjen, eller så har det rabla fullstendig for meg mentalt. Da jeg ikke er gravid så er det bare det siste alternativet igjen. Jeg velger å skylde på et jævla tøft år, og håper at det er mental bedring i sikte!

"Jeg må kjøre inn på hytta igjen, gi det en siste sjanse" sier jeg til mannen. Jaja, sier han, da kjører vi inn igjen. På hytta er det snø, ikke litt snø, mye snø! Men det hindrer ikke en julegal mentalsyk frøken på 161cm. Det som derimot hindret meg litt var de første skrittene ned mot hytta. Første skrittet gikk bra. "Ah, litt snø i skoen ja, det overlever jeg" Neste skritt gikk jo også helt greit "Jajaja, litt kalde lår, det er da ikke det verste." Etterhvert så hadde jeg snø inni jakka og oppi trusa. Men er det snakk om julepynt, så spiller det ingen rolle om man pådrar seg litt lungebetennelse og urinveisinfeksjon.

Vel nede på hytta fant jeg ut av lyset var kaputt. Ingen problem, jeg er ikke redd for mørket (jo). Jeg er heller ikke redd for å være alene i den 70 år gamle hytta (jo). Jeg er hvertfall ikke redd for små, trange loft(jo), edderkopper(jo), spindelvev(jo) og potensielle spøkelser(jo). Jeg tror jeg får bekreftet atter en gang at det må være no galt med hodet mitt, når jeg kaster meg ut i dette suicide-missionet. Eventuelt er jeg bare svært glad i jula, og velger heller den unnskyldningen. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilde av trappa opp til loftet, den er ca halvparten så brei som meg og skrudd fast i veggen. Vel oppe (på alle 4) sitter jeg der et øyeblikk, med spindelvev i håret, støv på klærne, søkkvåt til trusa. Det kommer noen tradisjonelle nordnorske gloser av bannskap, jeg lurer litt på hvordan i alle dager jeg skal komme meg ned igjen og jeg sverger til meg selv at om jeg ikke finner den julepynten så blir jeg bare der oppe!

Kryper rundt der oppe og lyser med lommelykta på mobilen. Hva er det jeg ser der borte i hjørnet? Innerst inne på loftet? Det er JULEPYNTEN! Tar til tårene, snakker litt med meg selv, ler litt og griner litt til. Nå tenker dere sikkert "Hvordan skal hun få den eska ned fra loftet da?" Ja, for det tenkte jeg selv også nemlig. Eska er like brei som stigen, stigen er lang og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal få bare meg ned der helskinna. Jaja, tenker jeg, jeg må ringe gubben. Han sitter i bilen, og hadde nok ikke noe tro på at jeg skulle finne eska han har sett etter to ganger tidligere der oppe. For å få tak i mannen må jeg bruke telefonen, dermed ryker det eneste lyset jeg har der oppe. "Det er verdt det, det er verdt det, det er verdt det" tenker jeg for meg selv mens han bruker noe som minner om 20 minutt før han tar telefonen. Han kommer ned, med skoene full av snø og våt opp til lårene. "Det bør komme noe godt ut av dette" sier han. JA for faen da, jula er jo redda! "Noe annet!" svarer han. Jeg tror ikke helt han skjønte krisen som lå foran han om den julepynten hadde forblitt borte. År etter år etter år med påminnelse om julepynten som forsvant.

 Beklager den dårlige bildekvaliteten, bildet er tatt i bekksvartna, med blits!

Nå har freden senket seg på Sjurelva og jeg er i pyntingen! Mannen er på kompisbesøk, jeg spiser julemarsipan og hører på julemusikk. Julevasken er tatt (jeg har tørka støv med en våtserviett). Har ikke fått opp all pynten ennå, men her er noen prewievs av julehuset vårt.

 

Mer juling kommer i morgen :D

-L-

Dritflink!

Ja, dette er da dagens challengeinnlegg. Hva er du flink til? Skal ikke påstå at den lista er uendelig lang, men det er heldigvis ikke bare en ting. Ikke at jeg orker å ramse opp, jeg lever etter janteloven. Spesielt viktig å holde seg i skinnet nå som fotballfruen har født. Skal ikke ha det på meg at jeg er noe dårlig forbilde med all den skrytinga mi.

Hvertfall, en ting jeg er veldig flink til er digiscrapping! Jeg elsker det, men jeg har aldri tid til det mer. Skal skjerpe meg snart! Disse var de eneste jeg hadde på denne pcn. Med tanke på at Matilda snart blir 8 år, så er det er stund siden disse ble laget, men likevel, enjoy!

Jeg er forresten også flink til å skrive, men det vet dere jo, dere leser jo bloggen min!

Ps. Jeg fant julepynten! Mer om det i neste innlegg :D

-L-

Min verste uvane!

Dag tre av denne challengen er kommet og denne dagen handler det min verste uvane. Vel, jeg har ca hundre dårlige vaner, så jeg kan heller liste opp noen så kan dere selv avgjøre den verste.

- Jeg er perfeksjonist. Egentlig trenger jeg ikke utdype det noe mer, det er irriterende nok i seg selv. Men det er jo ikke noe gøy. Kommer tilbake til det litt seinere.

- Jeg stresser alt for mye. Og med det meste.

- Jeg overanalyserer alt!

- Jeg tenker alt for mye. I hodet mitt planlegger jeg alt. Konsekvenstenker, tenker ut noe nytt, konsekvenstenker det, tenker litt mer.

- Jeg plukker! På alt.. Sår, hud, nupper på klærne, leppene mine (alltid såre lepper).

- Jeg konkurrerer med meg selv. Når jeg har begynt med noe så må jeg gjøre det ferdig raskest mulig!

- Jeg tenker alltid det verste om meg selv.

- Jeg legger tomme linsepakker og brukte q-tips på vasken, selv om søppelbøtta er 3 cm unna.

- Jeg fyller søppelbøtta til randen og litt mer før jeg tar den.

- Jeg bekymrer meg for alt!

- Jeg er alltid sent ute, til alt jeg skal gjøre.

- Jeg er lat!

Ja, jeg skal gi meg nå. U Get the picture. Så, klæsj sammen en perfeksjonist med alle disse uvanene. En treg perfeksjonist, som tenker alt for mye. Som i tillegg er for lat til å være perfekt. Og som derfor blir skikkelig stressa og bekymrer seg for mye! Jeg er nok ikke den enkleste å bo sammen med..

-L-

Ps. Dette innlegget kommer sent fordi jeg idag fant ut at vi har mista all julepynten vår. Bare gjett hvordan det har utspilt seg i hodet mitt..

Bortskjemte babyer!

Går det an da? Å skjemme bort en liten baby? En baby som kun kjenner de mest grunnleggende behovene som ligger i mennesket. Mat, stell, søvn og nærhet. Jeg har møtt mange bortskjemte barn, men det har aldri vært nærhet, kjærlighet og kos de har vært bortskjemte av. Er ikke det litt spesielt? At behovene som ligger naturlig i oss alle, de skal vi være litt forsiktig med å dekke. Men behov vi har skapt selv, de skal vi oppfylle. Igjen og igjen. Barn nå til dags har en fri flyt av materielle goder. De har nok leker til å kunne starte en egen lekebutikk, de har iPader, mobiler og pc'er. Men babyer, de skal på død og liv ikke skjemmes bort.

De skal lære seg fra dag én at de må kunne gråte litt før noen kommer. Man kan ikke bare slippe det man har i hendene for å ta seg av babyen, den må tilpasse seg oss. Jeg får ofte høre "hun tar ikke skade av å skrike litt". Men hvorfor skal hun måtte skrike? Hvorfor skal jeg ikke møte henne når hun forteller meg på den eneste måten hun kan, at hun trenger meg? Ikke ta henne opp, trøste henne, kile henne og fortelle at jeg er her, bare av prinsipp. For at hun må lære, forme seg etter hva som passer meg best. Det er selvfølgelig sånn at jeg av og til ikke har mulighet til å ta henne med en gang hun gråter, og hun må vente litt mens hun hører mamma rope fra et annet rom. "Mamma kommer, såsåså, du er ikke alene!" Men det er langt fra prinsippet om å trene henne opp til å kunne grine litt for seg selv.



En annen ting jeg har hørt mer enn en gang er "Herregud som dere duller og daller med disse babyene, bærer de rundt og skjemmer de bort. Før i tiden så ga vi barna mat og la de ned i senga igjen!". Fortsatt så tenker jeg at man kan ikke bli bortskjemt av nærhet. Jeg elsker dull og dall, og det gjør babyen min og. På dagen sover hun oppå brystet mitt, kjenner den varme pusten min mot hodet og hører hjertet mitt slå. Den trygge, gode lyden hun har hørt i 9 måneder i magen. En rytmisk sang som forteller henne at hun ikke er alene, hun er trygg. Mamma er her, jeg passer på deg.



Om kvelden legger jeg henne i sengen sin. Hun ser på meg og smiler. Hun legger hendene foran ansiktet. Så varmt, trygt og nært. Så sovner hun, helt av seg selv. Hun vet jo at hun er trygg, så hvorfor skulle hun ikke det? Hun vet at jeg kommer, alltid, med en gang hun trenger meg. Hun trenger aldri gråte seg i søvn alene. Sovne av utmattelse, ikke av en god, varm følelse av trygghet og en mett mage. Når hun våkner for å amme så legger jeg meg sammen med henne i dobbelsenga, og der ligger vi. Hele natta. Noen ganger når hun er urolig så strekker jeg bare ut armen og lar henne holde rundt fingeren min. Er hun kald så ligger jeg tett inntil henne, er hun varm så legger jeg meg på andre siden av senga.


Noen ganger så mistolker jeg signalene hennes og prøver å legge henne for en lur når hun egentlig ikke er trøtt. Skal hun bare ligge der? Gråte og gråte, for at mamma tok feil. Ja, noen mener nok det. For om du tar babyen opp så lærer du henne at hun kan gråte seg til viljen sin. En baby. En baby som ikke kan noen annen form for kommunikasjon. Som prøver å fortelle deg at "nei, jeg er ikke trøtt, jeg vil ha mat". En baby bruker ikke stemmen sin for å få viljen sin, hun har ingen vilje. Hun har bare grunnleggende behov hun trenger å få dekt.

"Du får som du sår". Gi trygghet og du får et barn som føler seg ivaretatt. Lytt og du vil forstå. Gi nærhet og du vil få kjærlighet du aldri kan få hos noen andre.



Jeg sier ja til bortskjemte babyer og nei til bortskjemte drittunger!

-L-


Les mer i arkivet » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013


hits